Frykt er ikke godt

 

Usj, idag har jeg kjent på en følelse som ikke er god.

 

 David er tidlig hjemme fra skolen på fredagene, seinest 12.35. Men idag gikk tida.. Den gikk og gikk og gikk.. Men ingen David kom. Når klokka var 12.55 kledde jeg de andre to og kjørte av gårde i bilen. Alierte meg med naboen som skulle ringe meg om han plutselig dukka opp.

 

Jeg kjørte og kjørte! Alle mulige stikk gater jeg kunne tenke meg han kunne gå- og ikke gå..

 

Frykten dukka opp..

 

Det har vært såå mange forsøk på å få med seg unger inn i biler her i området den siste tiden, ja egentlig i et par år nå.. Senest for noen få uker siden. Og tanken er jo det at plutselig en dag klarer en eller annen det. Vi har snakka mye om det med David. Og han vet godt hva han skal gjøre om det stopper noen som spør om han vil være med i bilen. Men alikevel.. Frykten datt over meg..

 

Tror Håkon skjønte alvoret. For han snakka ikke mye. Og til vanlig så har han munndiare ;)

 

Jeg kjørte bort til skolen. Nei, derfra hadde han tatt bussen. Men mens jeg prater med læreren til David ringer enda en forelder. Enda en unge var ikke dukket opp hjemme! Jaha.. Da er det vel et eller annet med bussen da..

 

 Bussjåføren ble ringt. Ingen tok den..

 Busselskapet ble ringt. Nei, de visste ikke hvor bussen var.

Men, HVOR ER UNGEN MIN!!!!

Kjente det kokte inni meg..

 

Til slutt viste det seg at det var en annen bussjåfør som hadde kjørt idag. Han hadde spurt om det var noen som skulle til Skyer, men det var det ingen som skulle. Så da hadde de mått gå av på gamle Sneltvedt skole...!! Så der sto det da altså en hel gjeng med unger som ikke viste hva de skulle gjøre! Nei, selvfølgelig skulle de ikke til Skyer! Men, de skulle av på VEI til Skyer! Er det mulig!!

 

I en fart sprang jeg ut til bilen med Eirik under armen og Håkon løpende etter... Godt det ikke var noen kontroll på veien.

 

På vei over myra gikk han.. Han og 2 jenter.. Stakkars, de viste ikke hva de skulle gjøre. Det hadde jo ikke kommet noen buss og kjørt de videre. For en ekkel følelse de må ha hatt- de også.

 

Nå var klokka 13.45.

 

Jeg hadde overhørt at Pappa'n til disse jentene skulle kjøre å hente de. Så vi stua alle sammen inn i bilen og kjørte opp til Sneltvedt skolen igjen. Der var Pappa'n på vei til å kjøre. Jeg tuta et par tre ganger og fikk han til å stoppe. Tror han var rimelig bekymra han også.

 

Jeg håper ALDRI at jeg opplever dette igjen, og ihvertfall ikke på en enda værre tenkelig måte.. Dette gikk heldigvis godt! Men fy så mange tanker som rekker å fly igjennom hodet.

 

Da vi kom hjem, og ungene lekte fint alene, da kom tårene...