Full fres

Det her tar jo helt av! Blitt litt innlegg her i det siste.. Dere får nyte det så lenge det varer ;) Plutselig sier det stopp igjen...

Idag var det et helt fantastisk fint vær! Litt kaldt og litt vind fra morran, men etterhvert helt nydelig! Helt blå himmel og sol... Det er så fint når det glitrer i snøen utover jordene her.

Vi hadde lovet ungene at de skulle få prøve slalåm idag. For aller første gang!

Det var to veldig spente gutter som satt i bilen på vei til skibakken.. Fullstendig klare til å teste ut dette her!

Kongen på hæven!

Eller...

... kanskje ikke helt..

... Men like blid for det!

Vet ikke hvor mange år siden det er siden forje gang for meg... Tror ikke jeg har stått siden David (mulig det var med Håkon) var baby. Så solveggen ble ganske fristende etterhvert.. Og jeg fikk regne påskestemningen der vi satt! Var helt nyyydelig!

Kakao, solbærtoddy og rundstykker var pakket med. Vi koste oss masse! Også så deilig å ha tid til bare disse to- tror de nøyt det de også.

David i farta! Utrolig hvor fort de kom inn i dette. Tøffe små gutter som kaster seg ut i nye ting- uten frykt!

Tiden har forandret seg. Nå var det transportbånd, som David så fint kalte det, i barnebakken. Så enkelt og greit for ungene! Ingen som henger på slep etter eller faller av halvveis i bakken. Nå kan de faktisk klare seg selv! Men det gikk litt sakte etterhvert... Bare de fikk smaken på å kjøre nedover kunne det godt ha gått litt fortere. De begynte faktisk å traske oppover båndet etterhvert!

På toppen av barnebakken, klar til å kjøre fra Mamma og Pappa! 

Dagen ble avsluttet med 2 turer opp den store heisen og ned familieløypa der. Og den er a bratt nok den når man ikke har stått på slalåm før idag. Det var så gøy! David sto ved siden av meg i heisen,  og da vi nærmet oss toppen bare hvinte han av glede (og sikkert bitte litt frykt). Jeg elsker det når man får så ekte følelser fra barn! Det er ingenting som kan slå det :)

Det er så gøy å se hvordan selvtilliten bare økte på utover dagen. Spesielt på Håkon. Han var ganske usikker i begynnelsen, måtte stå i beina til Richard. Og om han prøvde seg litt alene, gikk det bare rett ned og fullstendig på trynet (jammen godt han hadde hjelm!). Han klarte ikke å hverken ploge eller svinge. Men plutselig løsna det! Og da vi kjørte ned helt fra toppen kjørte han som en helt! Over kuler, ned bratte bakker, ja til og med et par hopp uten å dette! Jeg er så imponert over disse to!

Og jeg.. Jo jeg er sliten!! Og jeg måtte jo ihvertfall ikke vise at jeg syntes det var skummelt i noen av bakkene fra toppen.. Er vist altfor mange år siden forje gang! Og etter en gang er guttene MYE tøffere enn det jeg er og noen gang kommer til å bli. Men en ting som det er sikkert at jeg blir,

støl i morgen!!