Jeg har en toåring i hus. En toåring med sterk vilje, uten så mye språk. Noen ganger blir han bare så sinna på meg fordi mamma ikke skjønner hva han mener. Andre ganger skjønner mamma hva han mener, men han får alikevel ikke lov til å gjøre som han vil. Da blir han ihvertall sint! Tenk å ha en såå teit mamma!
Idag var jeg en skikkelig teit mamma. Sykkelen ville ikke gjøre som han sa. Og atpåtil så kommer mamma og sier at han må inn!? En illsint Eirik var et faktum. Han hylte så naboene måtte tro at jeg misshandla han- noe jeg ikke gjorde så klart. Kanskje sett i hans øyne.
Jeg begynte å kle av han. Uææææææ!!!!! Hjelpes meg! For en styrke de har i den lille stemmen og for ikke å snakke om den lille kroppen! Bein og armer var stive, ikke snakk om å få bøyd de! Han var glo varm. Dress og votter var nemlig på idag.. I den varmen!! Å få sand på fingrene kan nemlig være svært, svært farlig...
Jeg forstatte kampen.
Plutselig i et lite brøkdel av et sekund glemte han hva han drev med- der var dressen av. 1-0 til mamma. Men tro ikke at det ble no bedre! Nå skulle vi spise. Og det skulle ihvertall ikke Eirik, eller ihvertfall ikke sitte i stolen sin. På et mirakuløst vis fikk jeg han ned i stolen, på med selen.
Puh! Pust ut...
Om jeg ikke hadde vært teit før, så ble jeg det ihvertfall nå. Han sto i bue ut av stolen, bare selen holdt han på plass. Jeg prøvde å overse det. Ikke gi det oppmerksomhet. Jeg leita etter et lite pust, en liten positiv ting. Han satt stille bitte litt. Jeg rosa han for det.
Så fortsatte det. Jeg overså det. Nå var det enda værre enn i stad. Han hang ut av stolen i bare selen. Det så ikke behagelig ut. Det så egentlig farlig ut! Guttungen skalv så sint var han. Nå tok jeg han ut, opp til meg. Han ni holdt rundt halsen min. Hulka og koste mamma. Mamma var vist litt god å ha alikveld- selv om hun var skikkelig teit.
Jeg prøvde å sette han tilbake i stolen- det kunne jeg bare glemme. Neivel. Da fortalte jeg han at han måtte bare legge seg uten mat. Gikk mot døra. Nei!! Han skulle ha mat.
Han satte seg som den engelen...
Jeg rosa han for det. Dette var en positiv ting :) Ikke lett å tenke at man skal leite etter positive ting i disse situasjonene. Men jeg tror det lønner seg.
Like etter satt han å nynna og smilte fra øre til øre. Jeg spurte om det var godt med mat og om han var blid igjen. Jeg fikk bare et blikk. Og det blikket sa nok. Jeg lot han være i fred.
Jeg er glad han bestemte seg for å høre når jeg egentlig "trua" med en konsekvens. Det viser jo at han skjønner at jeg mener det jeg sier. Det er et godt utgangspunkt.
Nå har han sovet og er verdens beste lille Eirik. Og mamma er verdens beste mamma igjen. Han koser, smiler, ler og har det gøy!
En liten oppdatering nå på kvelden.. Dagen endte bra! Humøret steg godt etter søvnen. Kommer et innlegg på hva vi har gjort idag litt senere. Nå skal det bakes!
Haha, jeg kjenner meg igjen ja, må si det er sjelden jeg får oscar inn etter at han har vært ute å lekt uten å faktisk bære han inn. Sikkert veldig lite pedagogisk men jeg har jo en til unge jeg må ta meg av og jeg har ikke hele dagen på å vente på at han skal komme. 2åringer har mye vilje. Ingen tvil om det!! Heldi.vis er han sjelden langsint. Men du så skjønne de er i den alderen. Du er flink anne grete.
SvarSlettHar ikke lenger noen toåring i hus, men jeg gjenkjenner jo det du skriver. Been there!
SvarSlettNå er ikke 3- åringen min fullt så trassig og illsint lenger, men han kan da slå til innimellom ;) Godt er det i hvert fall at det ikke står på hele livet - både for mamman og dem selv!
Lykke til med pustingen og tellingen! Du er en helt!
God klem