Himalaya!!

Der har vi oppholdt oss idag, David, Håkon og jeg. 

Eller, det vil si, i Himalayaparken! 

Det var siste dagen for minstemann i barnehagen før sommeren, så da hadde jeg lyst til å finne på noe med bare de to store. Tror det er litt viktig. De må jo stadigvekk ta hensyn til at vi har med lillebror. Så denne dagen var demmes!

Tror jeg kan oppsumere dagen i ett ord for meg (og også for Håkon)...

HJERTEBANK!

For ei som ikke er videre glad i høyder, så var det endel barierer som måtte bestiges idag.. Hva gjør man ikke for disse barna?!?

Men sånn som vi koste oss også da! Må ikke glemme det :) Vi hadde løypene så og si for oss selv. Tydeligvis ikke mange som har tatt seg ferie enda. Så- ingen kø, ingen venting! Bare gjøre akkurat det vi ville, i det tempoet vi ville. Ingen press på å forte oss. Heldige var vi!

En spent gjeng som venter på instruksjon før vi kan begynne å klatre for alvor!

Håkon var mega klar!!

Etter en liten opplæring av hvordan man skulle bruke krokene, trinser og det som var, bar det ut i løypa. Vi hadde sele på alle sammen. To kroker som skulle sikre oss. Den ene skulle alltid være på  når den andre ble flyttet forbi et hinder eller til neste post. Håkon konsentrerer seg skikkelig. De var så flinke begge to! Tok ikke lang tid før de mestret dette super fint.

Begge krokene på plass- og Håkon er klar for nye høyder!

David var ikke noe mindre fornøyd! Han fløy igjennom løype etter løype!

Her er Håkon i fritt svev! Han skal helt bort til den grønne puta borti der... Dette var noe av det værste for meg.. Akkurat da jeg satt på kanten og skulle slippe meg ut på disse linene.. Men, ååå, så gøy når jeg først hang der!!

Mange forskjellige hindere. Noen tuneller å krabbe igjennom. Stiger opp og ned. Liner man skulle slenge seg ut i. Liner man skulle balansere på. Slengtau fra et hinder til neste. Rullende stokker. Bevegelige hinder. Nett man skulle klatre både bort og opp i. Ja, sikkert mye mer. Men dette er det jeg kom på her jeg sitter nå. 

To super fornøyde gutter!

Og en mamma som også var ganske fornøyd med egen prestasjon. To løyper tok jeg. En som var et par-tre meter over bakken. Og en som var fem... Der ble det ingen bilder kan du si! Har aldri vært så glad i trær noen gang! Må ha sett helt fjern ut der jeg sto høyt oppe og klemte meg fast i trærne på en bitte, bitte liten plattform.. Altfor liten plattform...! Men jeg overlevde!! Den høyeste hadde jeg ikke tatt alene (selv om den på ingen måte er høy i forholde til mange av de andre løypene!). Men Håkon var egentlig for liten til å ta den, eneste betingelsen var at jeg ble med han. Sannheten er vel at de klarte seg mye bedre enn meg! 

Skjønningen, David, ropte tilbake til meg.

"Mamma! Jeg kan trøste deg med at det blir litt bedre her borte! Eller- nei vent! Jeg bare trodde det...!"

Håkon derimot, han hadde også litt problemer med høyden på den høye løypa.. Han var temmelig alvorlig i ansiktet og konsentrert på det ene hinderet. I det sekundet han kom opp på plattformen utbrøt han..

"Å, mamma! Der hadde jeg hjertebank!"

Men han klarte det han også! Og jeg er så stolt av de begge to!

David hadde det bare morsomt! Så morsomt at han nesten glemte å ta seg imot.. Hehe! Her har han sklidd nedover en vaier, super langt! Klarer man ikke ta seg imot når man kommer, sklir man langt tilbake igjen og må hale seg inn med hendene. Dette er vanskelig og tungt!

Dette er fra den lave løypa.. Mer enn høy nok den også skal jeg si dere... Og ser dere plattformene? De er IKKE store når man står fem meter over bakken...

David klatrer opp på en plattform.

Høyt oppe måtte vi krabbe igjennom et nett. Her er David i aksjon.

Hadde han hatt ei tøffere mor, hadde han nok prøvd ut en enda vanskeligere løype. Makan til apekatt!

Det var en vellykka dag. Vi hadde med niste som vi skulle kose oss med. Den var spist på 2 minutter. Mer hadde ikke guttene tid til! Så gøy hadde vi det nemlig! Frister absolutt til gjentagelse. Neste gang får pappa´n i huset være med så de får teste seg litt mer ;)